Nordmenn i dødsleirene
Tusen norske døde i den amerikanske borgerkrigen
Over 6000 norske soldater deltok i den amerikanske borgerkrigen 1861-65. Tusen døde. Flere hundre var i grusomme leirer. Halvnakne bodde de under åpen himmel i kulde og hete.
Oberst Ole Johnson Skipnes dramatisk flukt i fiendeland for første gang gjengitt i en norsk bok. Triste historier, men de er en del av vår emigranthistorie. På besøk i historielag og folkeakademi har lærere takket for at også denne mørke siden ved emigrasjonen er kommet fram. Mens professor Einar Niemi i en artikkel i tidsskriftet ”Heimen” ikke hadde et eneste positivt ord å si om innholdet eller at nordmenn får kjennskap til denne del av vår historie, skrev andre dette:
Kommentator Gudleiv Forr i Dagbladet: ”Deres skjebne er fullstendig fortiet, både i oversiktsverk og i norske leksika…Deres dramatiske og til dels blodige historie bør ikke glemmes når norsk utvandrerhistorie skrives”.
Redaktør Johannes Kleppa i Dagen: ” Torbjørn Greipsland fortener takk for at han har samla dette stoffet og gjeve oss inn syn i ein del av nordmenn si historie som er nokså ukjent, men som fortener å koma fram”
Lektor William Gunnesdal i Utdanning: ”Denne boka viser klart at norsk utvandrerhistorie hittil har mangler, alvorlige mangler”.
Vesterheim Genealogical Center:” This book is the most extensive compilation of the stories from and facts about Norwegian soldiers in Civil War prison camps….enriched by Greipsland’s analyzations.”
160 sider på norsk, 60 på engelsk.
Kr. 200,-. Gratis forsendelse.
Forord av Knut Djupedal, direktør ved Norsk Utvandrermuseum
Innledning
Borgerkrigen berørte omtrent hver norske familie i USA.
Brev og dagbøker fra norske nordstatssoldater
Oberst Hans Heg og 15. Winsonsinregiment
Kort om borgerkrigen
Opplysninger
Nils Gilbert fra Østre Slidre:- Blodet frosset fast i klærne
Lars Dokken fra Hallingdal:
- Min bror er død, han ønsket å tale med dere!
-Gid jeg var hjemme hos dere!
En tatt til fange, én drept, John O. Wrolstad fraTørdal berget seg
Thor Paulsen Sloan fra Nord-Fron: Kuler så tett som haglevær
John Johnson Thoe fra Hjartdal: - Jeg ble besøkt av en kule som gikk gjennom min bukse
Sersjant Albert Emerson (Emmonson) fra Skien: - Jeg antar du har hørt at vår eldste bror Charles døde - bror Thomas er død på hospitalet
Ole Back fra Øvre Rendalen: - Det er min plikt å delta Hans F. Hanson var fra Grinde i Sogn: Et fryktelig slag
Knute Nelson fra Voss: - Vi forbannet unnasluntrerne
Jørgen Olsen Wraalstad fra Tørdal: - Ser ut som dere glemmer meg!
I brev til lekpredikant: Tenk hvilken byrde du påfører min kone!
Må atter sende dere et sørgebrev
Tollef Johnson fra Østre Toten: 38 indianere hengt
Hans Heg med sterke utsagn til sønn og datter: Er dere snille barn, vil Gud la meg komme vel tilbake fra krigen!
Guttorm Johnson Hovden fra Sigdal: Drev fienden lystig - mistet gode kamerater
Mikkel Tostenson Elgeraas fra Sveio: Sult og kamp, feiring og seier
Vurdering av brev og dagbøker
Fangeleirene i sør:
Andersonville - 4000 døde på én måned
Godt over hundre norske soldater var fanger i Andersonville, vel 30 døde.
Beskrivelsen som Bjørn Aslakson fra Rauland gav fra pinens og torturens sted
Ole Steensland fra Hjelmeland overlevde 19 måneder i Andersonville.
Da leirsjef Henry Wirtz ble hengt
Brev fra norske sørstatssoldater
Over hundre norske deltok i sørstatsarmeen
Minst hundre norske soldater i sørstatsarmeen
David Lund fra Bergen: Jeg er ikke redd av meg
Lars Olson fra Løten: Vi har det måtelig og vanskelig
Elias R. Skimmeland fra Bømlo: Opprør mot oberst: Strikken ferdig!
Lars Olson fra Løten: 128 mann har rømt
Syke og utslitte, barbente og halvnakne
Hører kanonene hver dag
Skyter soldater uten den rette tro
Elias R. Skimmeland: - Vi sier hva vi mener om krigen
Lars Olson fra Løten: - Utfallet av krigen klart
Norske sørstatsoldater i nordstatenes dødsleirer
Dødsleiren Douglas i Chicago, der 30 norske sørstatssoldater var fanger.
Sersjant Porter om torturleiren Elmira, der Edward Gundersen Østmoe fra Solør var i ti måneder
Noen norske krigsdeltakere
Seks Steen-brødre fra Grorud i krigen
Sersjant Ole K. Hanson fra Seljord - regimentets tapreste mann - Jeg blir borte en lang stund, kanskje for alltid, skrev Andrew Anderson fra Larvik til foreldrene
- Vår far og mor var ikke vel til mote med at vi reiste, men vi hadde lyst til en våpendyst, skrev brødrene Hansen Eggen fra Holtålen Osmund Johnson fra Årdal kom hjem fra det lengste fangeleiropphold - og fikk avverget konas bryllupsplaner
Kjærligheten holdt - en blykule til tross. Om Ole Anderson fra Vestre Slidre og kona Mary Katterud fra Lier.
Skomakersønnen Ole Hansen Balling fra Oslo malte president Lincoln og borgerkrigens generaler
Oberst John A. Johnson Skipnes fra Holla:
Hans én måned lange dramatiske flukt, der blodhunder og fiender var etter ham
English Version
English Version of Some Featured Selections Introduction Letters from Norwegians Soldiers in the Union Army Bjorn Aslakson: Andersonville - the Place of Despair Ole Steensland About His Terrible Sufferings in Andersonville Colonel Ole Johnson Skipnes: Suffered in Libby Prison, Escaped from Prison Train, Fled One Month Behind Enemy Lines
Kilder
www.borgerkrigen.info har nå nettadresse www.borgerkrigen.wbts.info
Etterord
Fangeleirene fortiet i sentrale bøker om nordmenn i USA.
Gode omtaler av "Nordmenn i dødsleirene":
- Fortiet skjebne bør ikke glemmes
Kommentator Gudleiv Forr skriver i en større artikkel om boken i Dagbladet følgende om de norske soldatene i fangeleirene:"Deres skjebne er fullstendig fortiet, både i oversiktsverk og i norske leksika".Han avslutter slik:"Deres dramatiske og til dels blodige historie bør ikke glemmes når norsk utvandrerhistorie skrives. "
- Innsyn i ukjend historie
I Dagen for 3. januar skriver redaktør Johannes Kleppa at dette er en historie som "for dei aller fleste er heilt ukjent, slik ho også var for meg før eg fekk denne boka i hendene". Han avslutter slik: "Torbjørn Greipsland fortener takk for at han har samla dette stoffet og gjeve oss innsyn i ein del av nordmenn si historie som er nokså ukjent, men som fortener å koma fram."
- Rosverdig at de mørke sidene dokumenteres
Tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Agder, Bjørn Slettan: ”Beretninger om kriger har ofte blitt heltenes og seierherrenes historie, mens kostnaden i menneskeliv, sorg og savn og de lange skyggene i ettertid blir fortrengt. Ikke så i Torbjørn Greipslands bok om nordmenn i dødsleirene under den amerikanske borgerkrigen. Det er rosverdig at han dokumenterer disse mørke sidene, gjennom en imponerende samling av beretninger fra øyenvitner. Når det hevdes at dette kapitlet i krigshistorien i stor grad har blitt fortiet, så synes det være god grunn for påstanden. Det gjelder både generell historieskriving og utvandringslitteraturen”.
- Tett innpå - en fin bok
Denne boken kommer tett innpå dagliglivet deres. Den forteller om deres daglige bekymringer for familien og ved fronten, deres frykt, deres Gudstro og tanker på fremtiden. Det er en fin bok, mange sletsforskere vil kunne finne nytt stoff om fjerne slektninger, jeg fant to av mine. Lektor Finn Holden i Slekt og Data.
- Alvorlige mangler i norsk utvandrerhistorie
Lektor William Gunnesdal har i Utdanning, organ for Utdanningsforbundet, en meget informativ omtale av boka. Han avslutter slik:”Denne boka viser klart at norsk utvandrerhistorie hittil har mangler, alvorlige mangler.”
Hvor i Norge var Andersonville-fangene fra?
I boken ”Nordmenn i dødsleirene” har jeg med navn på over hundre norske soldater som var fanger i Andersonville. Bare et fåtall av disse vet vi hvilken kommune i Norge de kom fra.
Skulle du vite hvor noen av de som er nevnt nedenfor var født/oppvokst i Norge, vil jeg gjerne høre fra deg.
Med vennlig hilsen Torbjørn Greipsland
Mobil 976 861 80
Klikk her for e-post
AAS, Paul D.
Bosted: Chicago. Døde omkring 27. juli 1864. Grav nr. 6974 (6774?).
BARSTAD, William Olson
Overlevde Andersonville, der han led av kronisk diaré. Etter krigen bosatt i Nesson, Williams County, Nord Dakota.
BERGH, Peter
Første Minnesota infanteri. Var 8 måneder i fangenskap i Andersonville.
BJORNSON, Nils
Døde i Andersonville 14. oktober 1864. Grav nr. 10.919.
BRANSTAD, Ole Christian
Bosted: Milwaukee, Milwaukee County, Wisconsin. Født 18. mai 1839 på Voss. Overlevde totalt 19 måneder i fangeleirer. Døde i Grantsburg 10. februar 1906.
BRUNES, Olaves
Bosted: Belleville, Dane County, Wisconsin. Døde i Andersonville 30. juni 1864. Grav nr. 2.681.
CHRISTENSON, Tobias
Bosted: LaCrosse, La Crosse County, Wisconsin. Døde i Andersonville av skjørbuk 18. oktober 1864. Grav nr. 11088.
EMMONSON, John (Emmerson)
Bosted: Galesburg, Knox County, Illinois. Født i Stavanger. Døde i Andersonville 12. juni 1864. Grav nr. 4979.
ERICKSEN, Christian
Døde 12. juli 1864 i Andersonville.
ERICKSON, G.
Fange i Andersonville. Utvekslet 5. april 1865.
ERICKSON, S.
Døde av dysenteri 19. september 1864 . Grav nr. 9337.
FEGAN, Michael
Bosted: Cairo, Illinois. Døde av diaré i Andersonville 24. oktober 1864. Grav nr. 10.234.
FERGUSON, F.
Døde av diaré i Andersonville 24. september 1864. Grav nr. 9064.
FERGUSON, W.
Døde 14. februar 1865 av revmatisme. Grav nr. 12653.
GILBERT, E. H.
Utvekslet fra Andersonville 1. april 1865.
GILBERT, Ole (Gilbrunsen)
Døde i Andersonville 1. juni 1864.
GLEASON, J.
Utvekslet fra Andersonville 11. april 1865.
HALVORSEN, Peter S.
Bosted: Oshawa, Nicollet County, Minnesota. Døde 27. oktober 1864.
HANSON, Knud
Bosted: Winchester, Wisconsin. Døde i Andersonville 28. april 1865 og skal ha vært den siste kjente fange som døde i leiren.
HANSON, Lars
Bosted: Stoughton, Dane County, Wisconsin. Døde 8. september 1864. Grav nr. 7649.
HANSON, Matthew
Bosted: Manitowoc, Manitowoc County, Wisconsin. Døde av skjørbuk 8. november 1864. Grav nr. 11927.
HANSON, Ole
Bosted: East Troy, Walworth County, Wisconsin. Finnes på en liste over fanger i Andersonville.
HENDERSON, P.
Døde 21. juli 1864. Grav nr. 3720.
HOFLAND, Halvor H.
Bosted Winneshiek County, Iowa. Døde 4. juni 1864. Grav nr. 1655.
JACKSON, I.
Døde 14. juli 1864.
JACOBSON, Ole
Bosted: New Lisbon, Juneau County, Wisconsin. Døde 15. juni 1864 av diaré. Grav nr. 2003.
JOHNSON, Andrew
Fra Hadeland. Var i 16 måneder fange i Andersonville og overlevde.
JOHNSON, John
Bosted: Norway Township, Racine County, Wisconsin. Døde enten i Andersonville eller i Atlanta.
JOHNSON, Nils
Bosted: Carver, Carver County, Minnesota. Døde i 1864. Grav nr. 7809.
JOHNSON, Ole B.
Bosted: Manitowoc County, Wisconsin. Døde 16. september 1864. Grav nr 8886.
JOHNSON, W.
Døde 21. oktober 1864. Grav nr. 11284.
KNUDSON, Christian (Dicken)
Bosted: Fillmore County, Minnesota. Født i Land. Døde 28. juni 1864. Grav nr. 2498.
KNUDSON, J.
Døde av diaré 16. juni 1864.
KNUTSON, Andrew (Anund)
Bosted: Houston, Minnesota. Bodde etter krigen i Walsh County, Nord Dakota.
KOPSENG, Torsten.
Torsten Torstensen Kopseng. Fra Sigdal. Skal ha vært fange i Andersonville. Døde i april 1898.
LARSON, Mads
Døde av dysenteri 1. september 1864. Grav nr. 7532.
LODGAARD, Elias
Bosted: Chicago, Illinois. Døde av skjørbuk 29. oktober 1864. Grav nr. 9997.
LUNDBERG, Peder G.
Født i Odalen. Skal ha vært fange i Andersonville. Døde i Hatton, Nord Dakota, i 1901 eller 1903.
MADISON, Knut
Fra Stavanger. Døde i Moscow, Idaho, i 1904.
MADSON, Bernt J.
Fra Lillehammer. Utvekslet fra Andersonville 14. mai 1864.
MATHISON, E. H.
Døde av diaré. Grav nr. 4925.
MYHRA, Hans Nielson
Bosted: Spring Grove, Houston County, Minnesota. Det er opplyst at han skal ha vært fange i Andersonville, og at han klarte å rømme fra fangeoppholdet. Døde 6. februar 1867 av tuberkulose, som han fikk i fangeleiren.
NELSON, Christian
NILSON, Knud Horveid.
OLESON, Oliver
Døde av diaré 11. juli 1864. Grav nr. 3162.
OLSEN, Ole M.
Bosted: Black Earth, Dane County, Wisconsin. Døde 11. juli 1864. Grav nr. 3162.
OLSON, John
Bosted: Chicago, Cook County, Illinois. Døde 18. august 1864. Grav nr. 6098.
OLSON, Michael
Bosted: Stoughton, Dane County, Wiscon. Døde 9. november 1864. Grav nr. 11931.
OPDAHL, John S.
Bosted: Leeds, Columbia County, Wisconsin. Døde 22. juni 1864. Grav nr. 2309.
PATTERSON, J.
Døde av skjørbuk 13. september 1864. Grav nr. 8654.
PETERSON, A.
Døde i Andersonville 3. juli 1864. Grav nr. 2847.
PETERSON, Simon
Bosted: Scandinavia, Waupaca County, Wisconsin. Døde av skjørbuk 27. september 1864. Grav nr. 9902.
RAMBECK, John J. (Ranbeck)
Bosted: New Hope, Portage County, Wisconsin. Usikre opplysninger. Noen kilder sier han overlevde Andersonville, andre at en John J Rambeck døde i Andersonville 5. september 1864.
SPORKLAND, Edward
Var lang tid fange i Andersonville, men overlevde.
STEFFES, Reinert
Bosted: Manitowoc County, Wisconsin. Døde av diaré 3. juli 1864. Grav nr. 2814.
STOREN, Alexander
Bosted: Chicago, Illinois. Døde av skjørbuk 11. september 1864. Grav nr. 8451.
SWANSON, Christopher
Bosted: Mower County, Minnesota. Fra Øvre Telemark. Overlevde fangeoppholdet.
THOMPSON, Christian
Bosted: Spring Grove, Houston County, Minnesota. Døde 1. januar 1865. Grav nr. 12,374.
THOMPSON, D. D.
Døde av diaré 10. juni 1864. Grav nr. 3120.
THORESON, Finger
Bosted: Newark, Rock County, Wisconsin. Kilder sier at han døde i Andersonville
THORSON, Peter
Bosted: Milwaukee, Milwaukee County, Wisconsin. Døde av skjørbuk 25. oktober 1864. Grav nr. 11475.
TOIKELSON, Neil
Bosted: Decorah, Winneshiek County, Iowa. Døde 30. september 1864. Grav nr. 10048.
TORGERSON, Torger
Bosted: Beloit, Rock County, Wisconsin. Døde av skjørbuk 24. september 1864. Grav nr. 9664.
WESTBY, O. P.
Døde i Andersonville.
WISTE, Ole W. Olsen
Fra Valdres. Døde i Andersonville.
YESSON, Alexander
Bosted: Milwaukee, Milwaukee County, Wisconsin. Døde av skjørbuk 10. februar 1865. Grav nr. 12626.
Kommentar til Einar Niemis omtale i Heimen av ”Nordmenn i dødsleirene”
Til de som har lest professor Niemis omtale av ”Nordmenn i dødsleirene” i Heimen nr 3, legger jeg ut dette svaret. Et svar litt kortere enn nedenstående vil bli tatt inn i Heimen nr. 4. Men siden det først utkommer mot slutten av året, legger jeg ut følgende svar her, så de som er innom denne nettsiden for å se om jeg har kommentert Niemis omtale, kan se dette.
I Heimen nr. 3-2006 har professor Einar Niemi en lengre artikkel med utgangspunkt i boken min ”Nordmenn i dødsleirene. Tusen norske soldater døde i den amerikanske borgekrigen. Norwegian Soldiers in the Prison Camps during the American Civil War (Emigrantforlaget 2005).
Jeg følte meg beæret over å få så mye plass. Og når også boken "Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii" nevnes, så vel som ”Verdens beste svenskevitser” så blir man glad til sinns. Om siste bok må nevnes for Heimens utvandringsinteresserte lesere at der er med en god del vitser om svenskamerikanere. Og Kjell Magne Bondevik sendte som en av sine siste "embetshandlinger" som statsminister et eksemplar til sin kollega i Sverige, Göran Peerson. Og ifølge hans sekretær hadde han den på skrivepulten - vi får tro til glede og oppmuntring. Og når jeg nevner boken, er det fordi den er et direkte resultat av arbeidet med boken om dødsleirene, jeg kunne nemlig ikke bare sitte å lese de triste beretningene.
Dessuten får jeg ros av Niemi for å være god markedsfører. Men jeg er nå ikke helt sikker på at det er riktig, men det er nå hyggelig å se det på trykk.
Svært feilaktig inntrykk
Likevel er jeg redd for at Niemis omtale gir leserne et svært feilaktig inntrykk av hva slags bok dette er. I forordet til Aloha-boken skrev jeg at det ikke er den fullstendige historieboken om den norske utvandringen til Hawaii, men en popularisert fremstilling som gir spredte glimt. Og i Heimen bind 42-2005 skrev høgskolelektor em. Per Moen en meget positiv og informativ omtale. Den stod godt i stil med selve bokens karakter. Jeg skrev ikke noe parallelt i forordet til ”Nordmennene i dødsleirene” fordi jeg mente det sa seg selv for de som leser boken, hva slags bok det er. Men når jeg ser Niemis omtale, burde jeg nok ha gjort det.
Dessuten jeg skriver jeg jo selv bare noen ganske få sider. Vurderingene som jeg har av brev fra soldater og offiserer, og der min mening kommer fram, er på fem sider, omtrent samme ordmengde som Niemi bruker på bokomtalen! Mitt forord og etterord utgjør 2,5 sider.
Beretningene til Ole Steensland og Bjørn Aslakson Svalastoga fra den grufulle tiden i fangeleirene (fortrinnsvis Andersonville) utgjør sammen med navn på de norske som var fanger i denne leiren, 40 sider. Ole Johnson Skipnes’ gripende fortelling fra hans tid i Libby-fengslet og hans én måneds lange flukt i fiendeland, utgjør vel 30 sider. I første omgang tenkte jeg kun på å ta med dette fordi det ikke før er utgitt i noen norsk bok.
Så foreslo en konsulent at jeg burde gjengi en del brev fra norske soldater i borgerkrigen siden det i bare liten grad har vært gjengitt i norske bøker, foruten å gi en kort vurdering av brevene. Det sa jeg ja til.
Brev fra nord- og sørstatssoldater utgjør ca. 40 sider. Og da jeg fikk lov å gjengi navn på norske sørstatssoldater fra nettsiden www.borgerkrigen.info (nå er deres nettadresse www. borgerkrigen.wbts.info) så tok jeg med det, nettopp fordi dette er ukjent for norske lesere flest.
Dessuten har jeg skrevet 15 siders omtale av noen av de soldatene som deltok i krigen.
Dette viser klart at boken i høy grad er redigert ut fra ønsket om å gjengi i en norsk bok beretninger som ikke har vært gjengitt i norske bøker før. Det er helt greit å kalle dette et ”lappverk”, men det er da lapper på en dress der fagfolk med sine ikke alltid like fordumsfrie briller overså at der var store og skjemmende hull!
Bommer fullstendig på boktypen
Jeg nevner dette om innholdet. For selv om Niemi klart skriver at boken ikke er presentert som noe ”vitenskaplig verk”, så vurderes den likevel som det slik jeg og andre oppfatter ham. Med et smil får jeg si at det er nesten som å vurdere Tufte I.L. med tippeligaens målestav. Og når de omfattende bøkene til faghistorikerne Semmingsen og Lovoll nevnes i sammenheng med min bok, selv om jeg skjønner det er gjort for å sette omtalen i perspektiv, synes jeg nå det er litt ille for de to, foruten at også professor Orm Øverland nevnes. De har vel alle brukt år på sine store bidrag, jeg brukte en del kveldstimer og lørdager over 3-4 måneder for å samle og skrive det jeg har presentert.
Innledninger og informasjon kunne sikkert ha vært plassert noe annerledes. Men jeg har aldri prøvd å redigere bøker ut fra den praksis som forskere følger. Jeg har derimot lagt vekt på at leserne på en lett måte skal få den informasjon de trenger der de er i lesningen, og ikke i en rekke forklaringer bak i boken. Og jeg prøver å gjengi i begynnelsen av bøkene stoff som fenger leserne, og ikke lange saker.
Jeg har som ikkeprofesjonell historieinteressert person ikke noe å lære fagfolk hva forskning angår. Men det hadde ikke skadet om de noen ganger tenkte noe mer på leserne av deres verker enn innarbeidde regler for gjengivelse og hvordan kollegaer vil oppfatte det..
Klare feil
Så vil jeg korrigere to feil (der er flere direkte feil) i det Niemi skriver:
Jeg har ikke karakterisert Karl Jakob Skarstein som ikkeprofesjonell historiker, selvsagt ikke, den karakteristikken er brukt om Ager og Buslett.
Jeg har ikke noe sted karakterisert brevskrivenes språkbruk som ”både ukristelig og skremmende”, men jeg har brukt den karakteristikken om innholdet i to brev oberst Heg skrev, der han skrev at bare barna var snille, ville Gud la han komme hjem! Noe verre kan man vel knapt skrive.
Så har Niemi problemer med å forstå hva det betyr at ”forfatternes stil er i betydelig grad beholdt.” Det betyr det jeg skrev. Eksempel: ”…gjorde en god tale” og ”vi gav tre hurraer” (side 39) som er formuleringer som ikke er vanlige i dag.
Stor utfordring
Videre skriver Niemi at jeg ikke gjør noe forsøk på å beregne hvor mange nordmenn som totalt var i fangeleirene eller hvor mange som døde.
Nei. Det ville være en meget omfattende oppgave. Og jeg kan jo sende ballen tilbake til faghistorikerne: Gid de hadde gjort det på de 140 år som er gått siden krigens slutt. Jeg prioriterte de fangene som satt i Andersonville.
Ved å søke på www.vesterheim.org ville jeg kunne få god hjelp. Men heller ikke der er ikke opplysningene fullstendige selv om Jerry Rosholt, pensjonert pressemann, ikke faghistoriker (!), gjør en imponerende jobb med å samle opplysninger om de norske soldatene og offiserene i borgerkrigen.
Flere av Niemis innvendinger kunne ha vært kommentert, men noen synes jeg er nokså bagatellmessige. At en boktittel ikke sier alt om en boks innhold, er vel så vanlig at det ikke behøver kommenteres ytterligere. Og at ett av tre brevutdrag fra Tolof Johnson (Johannessen) fra Toten omhandler 38 indianere som ble hengt, viser jo bare at han deltok både i borgerkrigen mellom nord- og sørstatene så vel så vel som i å nedkjempe indianeroppstanden, også det var nå en blodig borgerkrig.
Mot slutten nevner Niemi at jeg overser krigen som symbol og myte. For Lovolls skyld er jeg glad for at han nevner at nettopp han har tatt opp temaet. Men kjære Niemi, det ligger som jeg håper også du forstår, helt utenfor intensjonen med denne boken. Skulle en rekke slike tema ha vært drøftet, ville det ha krevd en helt annet bok av et ganske annet omfang og et ganske annet timetall for å lage den. Min hensikt har vært å få fram det faghistorikerne har fortiet. Lovoll nevner heltene, jeg har prøvd å få fram lidelsene til våre utflyttede landsmenn som deltok i denne krigen.
Niemis forsvar
Niemi antyder til forsvar for faghistorikerne at en grunn til at de ikke har tematisert fangeleirene i særlig grad, kan være at ikke så mange satt der selv om det er noen hundre.
Kanskje ser historikere slik på det. Selv har jeg nok et annet syn på livets verdi og hva som bør omtales enn å bruke en ren kvantitativ målestokk. Og i Dagbladets store omtale av boken skrev Gudleiv Forr dette: "Deres skjebne er fullstendig fortiet, både i oversiktsverk og i norske leksika...Deres dramatiske og til dels blodige historie bør ikke glemmes når norsk utvandrerhistorie skrives".
Heller fortiet?
Siden jeg knapt kan finne et eneste positivt ord om boken i Niemis omtale, undres jeg virkelig på om han synes det er et gode at beretningene om norskamerikanske soldaters lidelser i dødsleirene, er kommet på norsk og blitt kjent for norske lesere.
Selv tror jeg at folk flest vil si at soldatenes opplevelser var så ille at det fortjener stor omtale selv om det bare hadde vært noen få titals som satt der. Og skulle det ikke være vel verd å forske på at tusen norske soldater ikke kom tilbake, og kanskje like mange var skadd for livet? Hva betydde det for driften av farmen i en pionertid, og for ektefellene at de fikk hjem en handikappet mann, eller at de ble enke, og for barna, for deres utdannelse? Sannelig skulle det være god grunn til å forske på det.
Jeg tror ut fra reaksjoner jeg har fått at boken har fått oppmerksomhet fordi den trekker fram en glemt og fortiet side ved det norske Amerika.
Rosverdig
”Jeg føler meg lurt av historikerne” (dvs historieforfatterne)”, sa en lektor med historie hovedfag etter å ha lest boken. Flere andre som jeg har møtt i forbindelse med en rekke foredrag i historielag, folkeakademilag og DIS-lag, har sagt noe lignende.
La meg til slutt sitere hva tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Agder, Bjørn Slettan, skriver om boken: ”Beretninger om kriger har ofte blitt heltenes og seierherrenes historie, mens kostnaden i menneskeliv, sorg og savn og de lange skyggene i ettertid blir fortrengt. Ikke så i Torbjørn Greipslands bok om nordmenn i dødsleirene under den amerikanske borgerkrigen. Det er rosverdig at han dokumenterer disse mørke sidene, gjennom en imponerende samling av beretninger fra øyenvitner. Når det hevdes at dette kapitlet i krigshistorien i stor grad har blitt fortiet, så synes det være god grunn for påstanden. Det gjelder både generell historieskriving og utvandringslitteraturen”.
Torbjørn Greipsland
Med bom på feil skive og talende taushet
Professor Einar Niemi har på trykk i Heimen nr-4-06 nok et innlegg om boken min ”Nordmenn i dødsleirene” på bakgrunn av mitt svar i samme nr. Olav Tysdal i Heimen-redaksjonen opplyste tidligere at Niemi skulle få siste ord med hans innlegg. Derfor dette svar på denne nettside for de som vil lese min kommentar.
I det nye innlegget kommer Niemi med påstander som han vet er usanne. Det gjorde jeg både ham og redaksjonen oppmerksom på før innlegget hans ble trykt, samtidig som jeg skrev at jeg så behovet for at hans som faghistoriker trengte å forsvare seg.
At jeg skulle mene at boken skal unndras faglig vurdering og kritikk, vet både redaksjonen og Niemi at jeg ikke mener. Og det blir ikke sant fordi om det trykkes i et fagtidsskrift.
Det blir heller ikke riktig når Niemi skriver at det kan virke som om Greipslands viktigste ankepunkt er at boken er tatt på alvor i et fagtidsskrift – selv om han bruker uttrykket ”kan virke”. Nei, problemet er at Niemi i ikke har tatt den på alvor som den samling brev og beretninger den er, slik jeg har skrevet direkte til ham foruten i mitt innlegg.
I en innledning til det svaret som Heimen trykte det aller meste av, skrev jeg at jeg følte meg beæret over å få så mye plass.
Selvsagt er boken et faglig bidrag i motsetning til en skjønnlitterær tekst. Men boken er ikke et historisk verk på linje med en doktorgradsavhandling eller et produkt som er resultat at lang tids arbeid. Det har en rekke andre jeg har hatt kontakt med, eller som har kommentert boken og Niemis anmeldelse, forstått.
Niemi derimot anmelder boken som om den skulle være et omfattende historieverk som følgelig ikke når opp til hans høye nivå. Og hvem tør da gjengi brev og beretninger i bokform uten å bruke flere år på å sette dem inn i en faglig sammenheng? (Det vil si, kanskje er en løsning å gjøre slik en foreslo: Pass på at du ikke får mer oppmerksomhet om bøkene dine enn faghistorikerne får!)
Jeg har aldri tidligere opplevd en slik holdning i noen anmeldelse som den Niemi har vist. Og det er blitt ganske mange omtaler og anmeldelser av de 16 bøkene jeg har skrevet eller redigert i løpet av 25 år.
At stoffet jeg gjenga er tekster som er fortiet i faglitteraturen, synes jeg - og andre - at nettopp en professor i historie burde ha uttalt var meget bra ble utgitt i en norsk bok. Men i to innlegg har Niemi vært taus om dette. Det er en meget talende taushet. Indirekte blir hans taushet også Heimens svar.
En parallell bok
En klar parallell til min bok er faktisk Waldemar Ager's "Oberst Heg og hans Gutter” (Fremad Publishing, Eau Claire, Wisconsin, 1916), som NAHA i 2000 publiserte i amerikansk utgave under tittelen "Colonel Heg and His Boys". I et forord på to sider skriver daværende NAHA-redaktør professor Odd Lovoll, at disse brevene til familie og venner ”remain the most evocative and moving contributions”. Videre har Harry T. Cleven et forord på 8-9 sider.
Det vil si at brevene og beretningene utgjør det alle meste av stoffet, som i min, og at disse i høy grad taler for seg selv, også de brevene gir ”spredte glimt” (Niemi ville vel kalle det lappverk) fra en krigs mange hendelser. Har ikke Niemi gjort det til nå, bør han snarest legge samme mål på denne boken fra NAHA som han gjør på min. For heller ikke den er hva man kan kalle et faghistorisk verk med en rekke vurderinger og analyser, men hovedsaklig en samling brev og beretninger, blant dem Ole Steenslands tale om opplevelsene i Andersonville, en tale også jeg gjengir.
Det er dette ukjente stoffet for norske historielærere og andre som har gitt min bok mye og fin oppmerksomhet, enten det er i NRK flere ganger eller i en rekke aviser, og med 4 siders utdrag i Vi Menn! Og dessuten har norskamerikanerens avis Western Viking startet en serie med utdrag fra boken både på norsk og engelsk.
Nøling?
Niemi skriver i sitt svar at det var etter ”litt nøling” og etter samråding med redaksjonssekretæren i Heimen, at han bestemte seg for å melde boken. Jeg kan ikke utelukke at Niemi på et tidspunkt kan ha nølt. Men jeg fikk lenge før anmeldelsen kom på trykk oppgitt at Niemi var svært så ivrig etter å anmelde boken. Og jeg fikk en anelse om at nettopp professor Niemi ville vurdere boken som noe annet enn den type den er. Det slo til. Niemi skjøt bom – man kan vel føye til: På feil skive.
Opp gjennom årene har jeg gledet meg mye over en rekke anmeldelser av mine bøker. Men jeg har 3-4 ganger tidligere tatt til motmæle mot urimelige anmeldelser. En gjaldt boken ”Drøm og dramatikk i det norske Amerika” (Genesis 1997), da en sørlandsk lærer ikke hadde et eneste godt ord å skrive om den, for den gjengav bare de lyse sidene ved nordmenns liv og virke i USA. Han hadde slurvet så mye at han hadde klart å overse en rekke artikler og intervju om død og fordervelse som dekket flere titalls sider, noen av dem med stoff om nettopp nordmenn i fangeleirene. Derimot savnet han omtale av en meget kjent kvinnelig utflytter fra hans egen hjembygd! (Hun har fått nok oppmerksomhet). Jeg ringte ham, og fikk da opplyst at han bare hadde lest 4-5 av de flere titalls artiklene! I kvalitet synes jeg ikke Niemis omtale er bedre. Derfor har jeg tatt til motmæle.
Men jeg vil avslutte med å si at det beste med anmeldelsen er at den har gitt meg en større forståelse for hvorfor faghistorikerne har holdt nordmenns grusomme opplevelser i fangeleirene skjult for norske lesere!
Torbjørn Greipsland
Kjøp boken direkte fra Emigrantforlaget
224 sider. 55 bilder
Pris kr. 200,- .
Gratis forsendelsen ved alle kjøp!
Bestill fra:
Emigrantforlaget
Odins vei 5
1811 Askim
Mobil: 976 86 180
Boken kan også kjøpes i den lokale bokhandelen!
English version
English Version of Some Featured Selections About 60 pages in the book have English text Introduction Letters from Norwegians Soldiers in the Union Army Bjorn Aslakson: Andersonville - the Place of Despair Ole Steensland About His Terrible Sufferings in Andersonville Colonel Ole Johnson Skipnes: Suffered in Libby Prison, Escaped from Prison Train, Fled One Month Behind Enemy Lines
Introduction:
The Civil War Touched Nearly Every Norwegian Family Statistics concerning Norwegian emigration to USA vary some, but show that between 65,000 and 75,000 Norwegians had emigrated by the end of 1865. Around 6500 served in military units during the Civil War. This means that about every tenth Norwegian immigrant participated in the Civil War. This makes a profound statement as to the deep effect the American Civil War had on the Norwegian immigrant colonies. The number of Norwegian men living in the United States during the Civil War is estimated to be between 25,000 and 35,000. From this, one can draw the obvious conclusion that around every 5th Norwegian man living in the USA participated in the Civil War. This will also suggest that nearly every family was affected, if not directly involved.
A son, a brother, a husband was away for several years fighting as a soldier during the time that the family was getting established in their new country. One can only begin to fathom the effect that this had upon careers and social life.
About a thousand of these soldiers and officers did not come home alive. The widow was left alone with her children, and in some cases, many children. Others came home with serious injuries, some had been crippled, others had internal injuries that never healed. Many of these died during those first difficult years after the war.
There is little doubt that the slaughter of soldiers that characterized this war also caused much life-long psychological trauma, even though this was not documented at that time as it would have been today. The sorrow and problems resulting from these trying times cannot be measured, but they can, and must, be mentioned. The immigrants had perhaps been given the worst possible start to life in their new country. The dream had become a nightmare.
The Norwegian prison camps from World War II, as well as the German concentration camps have been given well-deserved attention in books and films. The Civil War Prison Camps in USA have been neglected in the more recent mainstream books about the Norwegian America. In the Civil War prison camps the prisoners were not forced to do heavy labor, but they died anyway. These prisoners died of starvation and sickness, they were shot to death without trial, or tortured to death.
In books and on the net, one can read many attempts to try to rationalize the atrocities in the camps, whether they belonged to the Union army in the North, or to the Confederate forces in the South. Everything from general food shortages to bad transport conditions is mentioned. However, the facts reveal that available help was eliberately withheld from the prisoners. It is just notpossible to truthfully justify any of the active torture practiced in prison camps of the South or the North. These were deliberate actions, just as similar brutality has been wrought in wars before and after. Perhaps a couple of hundred Norwegian soldiers died in the prison camps. Nearly a hundred died in Andersonville alone.
Because these prison camps are not given proper attention in the more recent mainstream literature about Norwegians in America, this book seeks to find the truth concerning this subject.
